Lørdag aften er det igjen duket for Melodi Grand Prix, og med “igjen” mener jeg virkelig igjen, da NRK ikke har gjort annet enn å sende ymse delfinaler, helfinaler, semifinaler, taperfinaler, absolutt sistefinaler og nå-erre-snart-ikke-flere-finaler-igjen-finaler – med det resultat at vi er blitt utsatt for et utall låter som strengt tatt har ingenting å gjøre på riksdekkende fjernsyn i beste sendetid, eller annen sendetid, for den saks skyld. Alle disse tøysefinalene har ledet frem til at åtte låter skal delta i en ny finale, der vinneren går til den internationale finalen i mai – kjedelig nok skal også den avholdes i Norge.
Her vil jeg nå spare dere bryderiet med å i det hele tatt svitsje innom NRK lørdag kveld, slik at dere heller kan gjøre det dere pleier å gjøre en lørdag kveld, hva nå det måtte være – drikke dere fulle eller lese en bok; Jeg vil her gå gjennom låtene som skal kjempe om heder og ære å vinne den norske MGP-finalen, og samtidig analysere grad av pinlighet og vinnersjanser (merkelig nok er ofte disse eksponensielt sammenhengende.)
La meg først få oppklare et par misforståelser:
1. MGP blir gjerne ofte hele tiden kalt programmet vi, sitat “elsker å hate”, sitat slutt. Dette er tull og tøys og fullstendig nonsens. “Elsker å hate” er bare en annen måte å si at du finner MGP både interessant og underholdende, men synes det er utrolig pinlig å innrømme dette, og gjemmer deg dermed bak floskelen “elsker å hate”, slik at det på den måten blir legitimt at du hvert år benker deg foran TV-en, sammen med andre like pinlige likesinnede, for å få med deg dette annuelle høydepunktet i livet ditt – for du elsker jo tross alt å hate det.
Over: Et uttrykk oppstår…
2. Sjøl om jeg er sjølutnevnt MGP-fan(atiker?) betyr det ikke at jeg ikke synes MGP er utrolig pinlig, og at mesteparten av låtene som blir servert er ren rubbish. Jeg anerkjenner derimot at det i (så godt som) hver internationale MGP-finale dukker opp én eller to perler, som gjerne drukner litt i det vaset av gjennomsnittlige MGP-pinligheter som kjennetegner den konkurransen vi alle elsker å hate. Disse perlene har jeg store planer om å avsløre for dere trofaste(!) lesere av spalten(?) min når det nærmer seg mai, med the real deal på trappene. Men nå snakker jeg meg bort.
Altså: Lørdag, norsk MGP-finale, åtte artister, gjennomgang. Slik var det. Jeg går rett på sak (hvis en ser bort i fra den lange introduksjonen), og tar for meg artistene og deres bidrag i den rekkefølgen de skal konkurrere i på lørdag.
Melodi 1: A1 – Never gonna miss you (eller noe)
Right. La meg begynne med å si at A1 har vært den største positive overraskelsen så langt i årets MGP. På forhånd hadde jeg ventet meg en fire-fem slicke teenage idols med vannkjemmet hår og kliss like hvite dresser som danser synkront til en eller annen suppesang – men så dukker de sgu meg opp på scenen bak hvert sitt instrument (vel, et par av dem, i alle fall.) Dette er så langt i fra boybandfordommene mine at jeg velger å se gjennom fingrene med at de av og til avbryter “spillingen” for å ta et par frekke dansemoves, og at det vannkjemmede håret ikke glimrer med sitt fravær. Attpåtil er de ikke fire eller fem, men tre, hvilket jo også teller positivt. Skal jeg trekke frem noe negativt så må det være låten, som vel er en ganske standard boybandlåt, og overhodet ikke noe jeg vil at noen på noe som helst tidspunkt skal forbinde med Norge.
Melodi 2: Maria Haukaas Storeng – Make my day
Norges representant i MGP i 2008 er tilbake, denne gangen med ei låt som ikke er skrevet av Mira Craig som 14-åring, hvilket mest sannsynlig betyr at teksten ikke er like ufattelig pinlig og tragisk som sist gang hun deltok, dog ville jeg ikke satt pengene på det. Dette bidraget er det eneste jeg ikke har hørt, i våken eller komatuøs tilstand. Det jeg likevel kan si, etter å ha sett små glimt av opptredenen på diverse oppsummeringer, er at idol-Maria fortsetter suksessen med stryke-seg-over-magen-dansemovesene som sikret henne en femteplass i den internationale MGP-finalen for to år siden. Så vil tiden vise om hun også kopierer abrakadabra-bevegelsene fra samme finale (“true, true, true” – Søk det opp på BlueTooth om du ikke skjønner hva jeg mener.)
Melodi 3: Venke Knutson – Jealoux, ’cause I love you
La det være sagt med en gang: Venke Knutson er Norges heiteste rockebabe (fordi “poppebabe” høres så ufattelig teit ut), og utrolig nok en anstendig artist med flere kremlåter i katalogen sin. Når hun da dukker opp med denne grusomme krysningen mellom ei barbiedukke og Shania Twain, er det ikke fritt for at det knyter seg i magen min. Både tekst og opptreden er så gjennomført pinlig at en kan spørre seg hva NRK eventuelt har på henne som gjør at hun må stille opp på riksdekkende med dette makkverket. I all rettferdighet må det sies at refrenget er fengende, slik at å høre denne låten blir litt som å nappe ut nesehår – godtvondt. Så kommer jo en heller ikke unna at det er Venke Knutson, som sammen med at vi har vært i union med Danmark er det nærmeste Norge kommer en Scarlett Johansson. På en side håper jeg at Venke Knutson vinner, på en annen side ønsker jeg ikke at hun skal vises offentlig med denne låten.
Melodi 4: Bjørn Johan Muri – Yes man
Siden det er en kjensgjerning at idoldeltagelse gir like mye cred i musikkverdenen som lommemannen (ja, dette gjelder også dommere, Asbjørn “Sleggemark”), så er det vel bare på sin plass at MGP er blitt et oppsamlingsnett for idol-rejects. I den anledning presenterer jeg herved Bjørn Johan Muri. Hvem han er, eller hvordan det gikk med ham skal være usagt, men jeg tviler sterkt på at noen ville ha skrytt på seg idoldeltagelse, så det stemmer sikkert at han har vært med. Hva angår denne låten så er det en utrolig puslete og spinkel låt, som dermed passer som fot i mose til denne utrolig puslete og spinkle gutten med den utrolig puslete og spinkle stemmen. Og da har jeg ikke engang nevnt “dansingen” hans. Kjenner jeg faktisk er totalt, revnende likegyldig til hvordan det går med denne låten. Topplassering? Tja, kanskje hvis helvete fryser til.
Melodi 5: Maria Arredondo – The wish
Jeg innrømmer glatt at det er elendig research å ikke vite hva låtene som deltar heter, men akkurat når det gjelder denne låten så sovnet jeg under fremføringen i hel- eller delfinalen, og fikk dermed ikke med meg noe av den, bortsett fra at den mest sannsynlig er ufattelig kjedelig. Tittelen jeg opererer med her er derfor i beste fall en kvalifisert gjetning. Det er forresten rart med det, for de låtene som gikk videre til hoved-/mester-/megafinalen ble jo fremført en gang til, men jeg kan fortsatt ikke huske å ha hørt denne. En låt som er så anonym at jeg tror jeg ville foretrukket den i den internationale finalen, siden ingen ville lagt merke til den, og dermed ville spart oss for mange pinlige øyeblikk. Noe veldig få av de andre bidragene i denne finalen kan skilte med.
Melodi 6: Alexander Stenerud – Find my girl
Hehehehe, jeg elsker denne mannen! Låtene han lager er akkurat så pinlige som mannens fremtoning skulle tilsi, der han spretter rundt på scenen i et slags electro-discohelvete i dress og et sjølsikkert glis. Legg også merke til den snedige “reaching for the sky”-armbevegelsen hans. Alexander Stenerud har et imponerende talent til å lage låter som mange, men ikke alle liker, noe som gjør at han år etter år kvalifiserer seg til den norske nå-er-det-den-siste-finalen-jeg-lover-finalen, men aldri har nubbkjangs til å vinne. Jeg tar forresten tilbake det jeg sa om at jeg helst ville foretrukket Maria Redondo i den internationale finalen – jeg er MGP-Alex-fan! Kanskje det pinligste innslaget i årets MGP, men det er så pinlig at det tipper over til å bli kult. Hva låttittelen angår så må jeg nok en gang unnskylde at jeg ikke har fulgt med i timen, men denne låten er uansett så kliss lik fjorårets låt (og sikkert året før der òg) at jeg regner med ingen merker forskjell. Kan en resirkulere låter kan en vel saktens resirkulere låttitler også.
Melodi 7: Didrik Solli-Tangen – You raise me up
Jeg vet, det begynner å bli påtatt mye tull med låttitlene, men her har jeg i det minste en god grunn: Denne låten er “You Raise Me Up” opp av dage! Faktisk er det umulig å høre hva han faktisk synger, fordi hjernen hele tiden er innstilt på at det kommer “…you raaaaise me uuuup!” Låten er kjedelig og synges totalt blottet for innlevelse, men Didrik Solli-Tangen er jo så kjekk at jeg får komplekser herfra og til Hitra bare ved å se på ham. Tror heller ikke en særlig stor del av landets kvinnelige befolkning har hørt på selve låten – og slikt blir det jo stemmer av! I tillegg er han jo kompis med selveste Alexander Rybak! Jeg vet ikke helt, men i avisenes dekning av MGP er det blitt lagt så stor vekt på dette faktum at en mistenker avisene for å håpe at dersom en gjentar det mange nok ganger, så blir mannen til Alexander Rybak og vinner hele driten – igjen. Det er likevel én vesensforskjell mellom Solli-Tangen og Rybak: Der Rybak stort sett henvender seg til 14 minus-delen av landets jenter, tar Solli-Tangen hele spekteret. Noe unødvendig – det er jo 14 minus-gruppen som sitter med løse kontantkort.
Melodi 8: Keep of Kalessin – The dragontower
Konkurransen om å være årets mest pinlige innslag er beinhard, og du verden for et solid bidrag Keep of Kalessin (heretter kalt KoK, mest for moro skyld, egentlig) sender i vei her! Jeg mener, hvor skal jeg begynne? Metalgenren har alltid ligget mitt hjerte nært, men denne Lord of the Rings-typen metal sluttet å appellere til meg da jeg var rundt 16. Jeg skal ikke skryte av å ha satt meg inn i teksten, men ut i fra tittelen kan jeg trekke åpenbare linjer til engelskstilene jeg skrev i siste halvdel av tiende klasse på ungdomsskolen, etter at jeg begynte å lese nettopp Lord of the Rings på engelsk (så kan jeg heller skryte av at jeg fikk 6 på hver og en av dem.) Det er likevel en tid og et sted for alt, og tiden og stedet for slike tekster er så definitivt nærmere tiendeklasse enn metalscenen etter fylte 17 (sier 17 siden jeg skrev noen pinlige metaltekster av denne typen sjøl frem til jeg var ca 17 år. Kanskje noe mindre.) At et metalband velger å stille opp i MGP skal jeg ikke gå nærmere i sømmene, annet enn at jeg kan nevne at jeg samme kveld som KoK spilte i hangaren på Ørland HF måtte klukkle litt inni meg da jeg så en metalhead med KoK-genser. Pinlig! Sist, men kanskje størst: Å sende disse metalparodiene etter at Finland allerede har sendt sine parodier i hhv. Lordi (2006) og det noe mer seriøse, og langt mindre suksessrike metalbandet de sendte i 2007 vil være så pinlig i seg sjøl at jeg ikke klarer å bestemme meg for hva som ville vært mest pinlig av A1 og KoK.
Alright, det var analysen – så var det dette med spådommer da. Hvis oppsettet fra tidligere år følges, så vil fire låter gå videre til den aller-aller-aller-siste-finalen. Det er liten tvil om at A1 og Didrik Solli-Tangen stikker av med de to første billettene. Så tar jeg en råsjans på at KoK kommer med, og den siste plassen står så mellom Maria Haukaas Storeng og Maria Arredondo, hvor jeg holder en ørliten knapp på idol-Maria. Er usikker på hvem som kommer til å stikke av med seieren til slutt, tror det blir close race mellom A1 og Solli-Tangen, med kanskje et bittelite momentum til A1. Av disse fire håper jeg uansett på Solli-Tangen, da han er den klart minst pinlige av el compadres, og med sin sjarm og anonyme låt nok kan cruise Norge inn til en medioker 10. plass.
Så får vi neste år heller sette vår lit til Lily Allen!